PUSH felles NOR.jpg

«PUSH» - Om global boligkrise - hvordan den rammer byen - og oss alle

Konflikten mellom rettigheter og profitt er ledemotivet i en tankevekkende, ny dokumentarfilm – «PUSH» – produsert av den svenske filmskaperen Fredrik Gertten.

Filmen vises i Oslo 7. oktober - som er Den internasjonale Habitat dagen - på et arrangement i regi av Habitat Norge, Leieboerforeningen og Oslo Dokumentarkino. Senere på Habitat arrangement i Stavanger, Trondheim, Tromsø og Oslo igjen (Storbydagene). PUSH følger FNs spesialrådgiver for retten til bolig Leilani Fahra på en billedlig odysse fra slummen i Valparaiso (Chile) til Stockholm og Uppsala. Og inkluderer besøk i Toronto, London, Berlin og Seoul. Den er en reise i marginalisering, personlige tragedier og investorers grådighet hvor vanlige mennesker med tvang blir satt på gata for å gi plass til luksusboliger for rike over-klasser. (Se trailer her).

Habitat Norge har de senere årene vektlagt spørsmål knyttet til global boligfinansiering og -spekulasjon. De siste års Habitat dager har hatt temaer som: «Who owns the City»? (2016), «Affordable Housing» (2017) og «Forced evictions (2018). Det foreligger trykte rapporter fra arrangementene. Filmen «Push» er en foreløpig visuell konklusjon på arbeidet. Foreningen har også bedt Oljefondets Etiske komite om å vurdere Fondets investeringer i spanske boligbanker og institusjoner. Spansk politikk, som gjør boligeiere som ikke klarer forpliktelsene sine til gjeldsslaver for livet, er kritisert gjentatte ganger av FNs menneskerettighetskommisjon og Det europeiske fellesskapet (EU). Oljefondet økte i juni sine investeringer i den spanske «verstingen» CaixaBank  fra 0,89% til 3,011% og ble dermed nest største aksjeeieren i banken.

En anti-kapitalistisk FN leder
«PUSH gjenspeiler også arbeidet til noe så sjeldent som en anti-kapitalistisk FN-leder – den kanadiske juristen Leilani Fahra. Hun prøver gjennom den globale påvirkningskampanjen «The Shift» å mobilisere verdensbyer på alle kontinenter til å bekjempe utviklingen mot bolig som vare. Og i stedet fremme den som rettighet for alle. Det er ingen grunn til å misunne henne oppgaven.

På en side har vi en USD 217 trillioner global eiendomsindustri verdt mer enn to ganger verdens totale bruttonasjonalprodukt. På den andre står retten til til-strekkelig bolig slik den er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen og aner-kjent i Erklæringen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter(1966). En lovgivning som i virkelighetens brutale verden er brutt i alle FN medlemsland.

I tillegg til Fahra er også Nobelpris vinner i økonomi Joseph Stieglitz og sosiologen Saskia Sassen sentrale i filmen. Sistnevnte, som har brukt sin akademiske karriere til å analysere usynlige globale sammenhenger («flows») mellom verdensbyer, sier rett ut: dette dreier seg overhodet ikke om boliger. De fungerer kun som investeringsobjekt. Hun legger ansvaret på internasjonal finanskapital som «selger noe den egentlig ikke har» og som følgelig trenger å finne opp innovative redskaper som tillater den å invadere andre sektorer. En refleksjon av en prosess som Sassen betegner som «an all you can eat mentality- privatizing gains and socializing losses in the name of development”.

Finanskrisen 2008 – et vendepunkt
Stieglitz forklarer hvordan globale kapital-krefter har invadert eiendomsmarkedet med utgangspunkt i  finans-krisen i 2008. Den var i hovedsak en boligkrise som vedvarer og akselerer. Han mener at prosessen ble drevet fram av den amerikanske regjeringen. Heller enn å hjelpe huseiere i ferd med å miste hjemmene sine tok de bankenes side. Ved å gi dem ressurser til å kjøpe boliger billig, bidro den til ytterlige å øke ulik fordeling av verdier i USA.

Private investeringsselskaper som «Blackstone» er filmens ansiktsløse «skurk».  I årene etter krisen brukte Blackstone USD 90 milliarder til å kjøpe tusenvis av eiendommer over hele USA. Selskapet anklages for å øke husleie og hensyns-løst kaste folk ut hvis de ikke klarer å betale. Fahra følger bl.a. selskapet til Sverige hvor det siden 2014 av er blitt landets største private eier av lavkost-boliger. Etter oppkjøp og oppussing i Uppsala økes nå husleia med 50%.

Hvitvasking
Roberto Saviano – den italienske forfatteren av «Gomorrah», boka som  avdekker hvordan mafiaen opererer internt, forklarer i «Push» hvordan transnasjonale selskaper driver  hvitvasking  i eiendoms-sektoren. Først kjøper du en bolig, et hotel eller en restaurant med legale penger. Så selger du objektet med skitne penger til en langt høyere pris til ditt eget selskap i et skatteparadis. Selskaper av denne typen ønsker å betale mest mulig og vil ikke  kjøpe billige eiendommer. «It won’t surprise many that London property has become the ultimate industrial laundry for the world’s dodgy cash” (Fahra).

Det store spørsmålet i «Push» er: hvem har rett til å bo i en by? Skal byer gjøres om til lekegrind  for rikfolk mens hjemløsheten øker? Filmen viser med største tydelighet at boligkrisen trenger radikale grep om byer skal fortsette som møteplasser for alle.  Myndigheter verden over må våkne.  Situasjonen er et resultat av en økonomisk politikk som kan endres dersom det finnes vilje. Finnes håp?

alt