- Avgjørende for Norge å sikre det multilaterale systemets fremtid

Det internasjonale samarbeidet knaker i sine sammenføyninger under vekten av USAs president Trump ("Make America Great Again") og et Kina som vokser seg stadig større. Denne uken gjorde Stortinget seg ferdig med regjeringens melding om "Norges rolle og interesser i det multilaterale systemet". Stilt overfor dagens usikkerhet og utfordringer understreker flertallet, i likhet med regjeringen, at Norge fortsatt skal være en deltaker, ikke en tilskuer. Samtidig har komiteen bl.a. sett på behovet for nye avklaringer knyttet til forståelse av sentrale begreper som "norske interesser", "liberal verdensorden" og "multilateralisme".

Rolle og interesser i multilateralt samarbeid.jpg

Henrik Thune (direktør ved NOREF Senter for Internasjonal Konfliktløsning) stilte i en kronikk i Aftenposten for et snaut år siden følgende spørsmål:

"I løpet av de siste tredve årene har internasjonal politikk vært gjennom en himmelferd. Verden er blitt mye friere, mye rikere, og mye mer samkjørt. Og viktigst av alt – på toppen av det hele har det eksistert en internasjonal orden som har vært fredeligere og mer stabil enn noen annen tid siden midten av 1800-tallet. Spørsmålet nå er om dette vil vare. Har vi kommet til slutten av Pax Americana?"

Slike spørsmål lå også til grunn for regjeringens melding om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, Meld. St. 27 (2018-2019), ofte omtalt som "multimeldingen", som ble lagt fram sist sommer. Denne uken avsluttet Stortingets utenriks- og forsvarskomite sin behandling av meldingen. Komiteen deler regjeringens verdensbilde og oppsummerte utfordringene slik i sin innstilling til meldingen:

  1. Maktforholdene i verden er i endring.
  2. Større land løser flere problemer bilateralt fremfor multilateralt.
  3. Liberale verdier, normer og rettigheter er under press.
  4. Økt ulikhet innad i land og mistillit til globalisering.
  5. Manglende representativitet og effektivitet.
  6. Verden har problemer det haster å løse i fellesskap, men som det multilaterale systemet ikke er rigget til å kunne løse.

Komiteen innleder sine merknader til meldingen slik:

"Komiteen mener vår velferd, sikkerhet og internasjonale innflytelse er skapt og er avhengig av det multinasjonale systemet. Vår åpne økonomi er avhengig av internasjonalt handelssamarbeid, og våre felles sparepenger i Statens pensjonsfond utland er avhengig av en regelstyrt global økonomi. Komiteen mener fremme av folkeretten, menneskerettigheter, utvikling og stabilitet er kjernen av norsk utenrikspolitikk fordi vår rolle i verden, vår økonomi og vår sikkerhet hviler på disse pilarene. Derfor er det avgjørende for Norge å sikre det multilaterale systemets fremtid."

Da saksordfører Jette F. Christensen (Ap) startet debatten i Stortinget på tirsdag åpnet hun med å redegjøre for et grunnleggende veivalg som regjeringen og stortingsflertallet gjør:

"Siden Norge er så lite og verden så stor, er det da i det hele tatt vits i å gjøre en forskjell? Det er en samlet komité som har landet på at svaret på det bør være ja, og det er jo trygt."

Skal Norge være en tilskuer eller deltaker i det multilaterale samarbeidet?

I komiteens innstilling står det at:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en av problemstillingene man frem til nå har tatt for gitt svaret på, men som det er behov for å beslutte på nytt, er hvorvidt Norge skal være deltager eller tilskuer."

I en kommentar i Morgenbladet forklarte saksordfører Christensen den økende motstanden mot det multilaterale systemet bl.a. slik:

"I den internasjonale samtalen, særlig i land der utenrikspolitikk i større grad er innenrikspolitikk, skapes det flere steder et inntrykk av at multilateralisme er en motsetning til nasjonale politiske utfordringer eller verdier. Da kan resultatet bli økt ønske om proteksjonisme. Internasjonale fellesskapsløsninger fremstilles noen steder som noe som påtvinges nasjonalstater, hvilket reduserer oppslutningen om organisasjoner som er til for å beskytte folks rettigheter og velferd. Stadig oftere hører vi også den samme visa i Norge."

I debatten på Stortinget utdypet Christian Tybring-Gjedde (Frp) sitt kritiske syn på aktiv norsk deltakelse i multilateralt samarbeid slik:

"Regjeringen tar det for gitt at verden blir et bedre sted dersom vi alle forholder oss til internasjonale institusjoner som gir udemokratiske og totalitære land innflytelse. Det er en påstand, en påstand som ikke er basert på empiri. Det er faktisk en udokumenterbar påstand at en organisasjon som FN skaper større forståelse mellom folk og mindre ufred i verden. Det er ikke gitt at ledere eller utsendinger til FN som ikke har et legitimt mandat fra sitt eget folk, skaper en mer fredfull verden. Festtalene om internasjonal forbrødring og dialog lyder hult og blir uten reelt innhold når statsledere legitimerer sitt ofte hatefulle budskap ved å benytte FNs talerstol. Samtidig som verdens demokratiske ledere ikke tar til motmæle."

Michael Tetzschner (H) delte i noen grad Tybring-Gjeddes bekymring når det gjaldt synet på FN, men konkluderte anderledes:

"Jeg er optimist, særlig når det gjelder den regionale regeldannelsen og rettsdannelsen som vi har i vår egen verdensdel. Jeg er kanskje ikke så mye optimist når det gjelder FN-systemets evne til å reformere seg selv, bli mer effektivt og få en representativitet som øker legitimiteten blant medlemslandene. Vi ser hvordan det multilaterale fellesskapet også åpner for land som ikke har noe som helst ønske om å fremme en økonomisk liberalisme, tankefrihet eller demokrati. Man ser hvordan sterkt strukturkonservative araberland de siste årene har befolket FNs organisasjoner for menneskerettigheter for å blokkere dem for reelt utviklingsarbeid. Så det er mye Norge må ta fatt i som en aktiv aktør i FN-systemet. Min oppskrift er ikke at Norge skal trekke seg ut, men tvert imot være aktiv på alle de fronter og i alle de organisasjonene som Norge tilbys både medlemskap i og, når det passer, også førende og ledende stillinger, fordi vi har noe å bidra med både ut fra både vår situasjon, våre interesser og ikke minst vår tradisjon for samarbeid og demokrati, som vi er sammen om her i Norden."

For Frp, som ikke stilte seg bak flertallsmerknaden på dette punktet, er ikke alternativet nødvendigvis en ensidig vektlegging av norske interesser, men kanskje mer et spørsmål om ulike syn på hva som faktisk virker og hva som er symbolpolitikk.

- Vi redder ikke verden ved å legge ned norske arbeidsplasser, skrev partiets nestleder, Sylvi Listhaug, i en kommentar i Nettavisen nylig og innledet slik:

"Jeg tror mange i den norske befolkningen stiller seg spørsmålet: hvorfor skal Norge med vel 5 millioner innbyggere ta på seg oppgaven med å «redde hele verden»?"

- Utlendinger ødelegger verden, lød den ironiske tittelen i Halvor Hegtuns kommentar i Aftenposten noen dager senere, som han forklarte slik i ingressen:

"Nesten alle i verden er utlendinger. Kanskje er det klimadebattens aller dårligste argument."

Listhaugs argumentasjon gikk imidlertid på at hun og partiet ikke ville støtte "symbolpolitikk" og hun utdypet det slik i klimapolitikken:

"I diskusjonen om klimapolitikk høres det ut som det er avgjørende for verdens klimagassutslipp at Norge lykkes med å redusere utslippene. Norge står for vel en promille av verdens utslipp. Om vi hadde lagt ned all virksomhet i hele landet ville det ikke hatt noen reell betydning. Tvert imot ville andre land, med høyere utslipp og slappere utslippskrav, overtatt produksjonen. Resultatet ville bli at verdens utslipp gikk opp."

- Noen har tatt til orde for at ambisjonsnivået bør være lavest mulig og handlingsmønsteret begrenset, noterer Stortingets utenriks- og forsvarskomité i sin innstilling. Flertallet slår fast at dét ikke er de folkevalgtes vilje:

"Det er all grunn for et land som Norge til å ha ambisjoner i utenrikspolitikken. Vårt fravær av kolonihistorie, vår høye internasjonale anseelse, vår kompetanse, politiske og økonomiske kapital, plassering og vårt internasjonale nettverk gir oss en unik posisjon. Vi har ressurser til å være driver av en utvikling vi ønsker, ikke å være vitne til en utvikling vi ikke ønsker. Likevel ser flertallet behov for å formulere dette i en stortingsinnstilling som her er gjort, for å illustrere at dette fremdeles er landets folkevalgte organs vilje. Det sier mye om situasjonen vi er i. Når det er definert, må diskusjonen være hvordan vi mest effektivt kan arbeide i det nye internasjonale landskapet for å fremme våre interesser."

Men, hva er Norges interesser?

Stortinget etterlyser en oppdatert forståelse av norske interesser

Arbeidet med Refleksprosjektet under tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) munnet i 2009 ut i stortingsmeldingen Interesser, ansvar og muligheter - Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk (St.meld. nr. 15, 2008–2009). Her ble Norge viktigste interesse formulert slik:

"Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer og regimer bør derfor betraktes som Norges primære og prioriterte utenrikspolitiske interesse."

Meldingen bidro også til debatt om det var riktig å gjøre norske verdier til en del av norske interesser. Daværende direktør ved PRIO, Stein Tønnesson, kommenterte det slik overfor avisa Klassekampen:

"I stortingsmeldingen gjøres det et forsøk på å la verdier og interesser går i hop og ikke stå i motsetning til hverandre. I tilfeller der det blir umulig å skjule at de ikke gjør det, kalles det 'utfordringer' og at vi her må foreta 'avveininger'."

Når spørsmålet nå har blitt drøftet på nytt viser utenriks- og forsvarskomiteen i sin innstilling også til den såkalte "veivalgsmeldingen" i 2017, der en samlet komité mente at:

«Det må være grunnleggende i utenriks- og sikkerhetspolitikken at vi setter Norges interesser og Norges sikkerhet først, samtidig som et fungerende og forpliktende internasjonalt samarbeid er i Norges særinteresse og et globalt fellesgode».

De viser dessuten til at det i meldingen fra 2009 sto at:

"«Norske interesser» er enkle å etablere, og det er i tråd med lange norske tradisjoner politisk ønskelig å skape enighet om dem. Men vektleggingen av ulike interesser, de utfordringer disse møter, og forvaltningen av utenrikspolitikken for å ivareta Norges interesser, er allikevel noe som er og bør være gjenstand for vedvarende politisk debatt og faglig årvåkenhet."

Med henvisning til dette, så vel som grunnlaget for "multimeldingen": en raskt endret verdenssituasjon, sikkerhetsmessig og politisk, konkluderer utenriks- og forsvarskomiteen slik:

I lys av dette mener komiteen at det er behov for en oppdatert definisjon og beskrivelse av hva norske interesser er og hvordan de skal forstås."

Saksordfører Christensen redegjorde i Morgenbladet for sitt syn og avsluttet slik:

"Det har skjedd store endringer i internasjonal politikk og diskusjonen om den i Norge siden norske interesser ble definert. Personlig mener jeg definisjonen fremdeles står seg og er et godt grunnlag å navigere utenrikspolitikken ut fra. Den politiske debatten om multilateralisme og Norges engasjement ute har de siste årene fått meg til å lure på om datidens definisjon på hva norske interesser er fremdeles gjelder for det politiske flertallet i Norge. I så fall er det interessant å høre hva som er alternativet. Den debatten ønsker jeg velkommen og har derfor foreslått at regjeringen «kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet «norske interesser» i utenrikspolitikken."

Og i ønsket om en oppdatert definisjon fra regjeringen fikk hun støtte fra Frp, som dermed sikret flertall for forslaget.

- Norges engasjement må primært ivareta norske interesser, og den bør fortrinnsvis finne sted i våre nærområder og være i tråd med våre allianseplikter, sa Tybring-Gjedde (Frp) i debatten på Stortinget denne uka. Han konkluderte slik:

"Som nevnt innledningsvis er det, som også saksordføreren sa, veldig uklart hva regjeringen mener med «norske interesser», og det blir veldig spennende å høre statsråden eventuelt snakke litt om dette og hva de mener ikkeer Norges interesser, for det er kanskje det som er enklest å si. Men vi vil også ha det skriftlig, og derfor støtter vi forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV."

Og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) ga sitt bidrag da hun konkluderte i sitt avsluttende innlegg i Stortingets debatt om meldingen:

"Skal vi klare å ivareta våre interesser, som et lite land i en stadig mer urolig og omskiftelig verden, er vi nødt til å ha diskusjoner som den vi har hatt i dag, og vi er nødt til å ivareta samarbeidet med andre land, også land der vi ser at vi ikke er enige om alt, for å kunne få gjennom det som er det viktigste for oss, vår viktigste utenrikspolitiske interesse, nemlig å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer."

Hva forstår vi med liberal verdensorden og multilateralisme - bare positivt?

I sin innstillingen mener komiteen (alle unntatt medlemmene fra Frp) at meldingen gir en god beskrivelse av "hvordan den liberale verdensordenen med multilaterale avtaler og samarbeid som har tjent oss godt siden 2. verdenskrig, er i rask ending", men også at:

"... meldingen i seg selv, høringene komiteen har gjennomført, samt den offentlige debatten har vist at også norsk utenrikspolitikk har behov for en avklaring av spørsmål og definisjoner vi tidligere har tatt for gitt. Et eksempel her er begrepet «liberal verdensorden». Målene med den er viktigere enn begrepet."

Det samme flertallet peker på at den liberale verdensordenen og det multilaterale systemet differensieres i meldingen, men at begrepene blir brukt om hverandre. De utdyper sitt syn slik:

"Slik flertallet ser det, har det multilaterale systemet vært det mest sentrale virkemiddelet vi har hatt for å opprettholde den liberale verdensordenen. Flertallet slutter seg til meldingens analyse om at den liberale verdensordenen har vært avgjørende for utviklingen av det multinasjonale systemet. Flertallet mener også at faktorenes orden her kan settes omvendt. Det multilaterale systemet er avgjørende for å opprettholde den liberale verdensordenen slik vi kjenner den. Det avhenger av at det multilaterale systemet fortsetter å bære de verdier det er bygget opp på."

Men, om den liberale verdensordens multilateralisme bare har vært av det gode er det likevel ulike syn. I sitt åpningsinnlegg pekte saksordfører Christensen bl.a. på at:

"Det er en samlet komité som deler meldingens beskrivelse av at mye av misnøyen med effekten av globalisering kan skyldes manglende eller dårlig fordelingspolitikk i statene. Det er et veldig godt utgangspunkt for videre diskusjon."

Og debatt ble det. Michael Tetzschner (H) viste til at komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i en merknad, mener at «den liberale verdensordenen» ikke kan omtales som et enhetlig sett av politiske ideer og representerer en:

«økonomisk liberalisme som i utviklingspolitikk vektlegger privatisering, frihandel og kutt i offentlige utgifter. Spesielt gjennom strukturtilpasningsprogrammene som ble innført fra Bretton Woods-institusjonene overfor utviklingsland på 80- og 90-tallet i kjølvannet av gjeldskrisen, la de multilaterale organisasjonene et enormt press på utviklingsland for å privatisere viktige fellesgoder, åpne sine markeder, eksportrette næringer, og også å bygge ned velferdstjenester gjennom krav om kutt i offentlige utgifter. Disse medlemmer mener det er et paradoks at en av de viktigste satsingene i norsk bistand det siste tiåret er nettopp Skatt for utvikling, en målrettet politikk for å bygge opp skattebasene i utviklingsland som i sin tur kan bidra til å bygge ut velferd, infrastruktur osv., kan ses som en motsats til den politikken som ble ført de foregående tiårene.»

- Det er jo ikke slik disse landene selv ser det, mente Tetzschner og utdypet det slik:

"Også disse landene, på tross av ulike styringstradisjoner, har blitt en del av det internasjonale varebyttet og en del av den internasjonale økonomien som har løftet hundrevis på hundrevis av millioner fra fattigdom. Så har de fått et annet problem, og det er selvfølgelig hvordan inntektsfordelingen skjer innad i landet, men det er først og fremst et nasjonalt politisk ansvar. Vi kan konstatere at selv gjennom disse krisene som vi har kalt disse midlertidige tilbakeslagene i verdensøkonomien, har verdensøkonomien hatt en vekst og dermed også ført til en velstandsøkning som har endret livsbetingelsene for utrolig mange på vår klode."

- Jeg vil egentlig takke representanten Tetzschner for å bruke så mye av sin taletid på å lese opp vår utmerkede merknad, svarte Lysbakken i sitt hovedinnlegg og fortsatte:

"Det gjør jo at jeg ikke trenger å gjengi alt selv. Men det er også et eksempel på det samme, for denne meldingen legger til grunn begrepet liberal verdensorden og på en måte hyller den liberale verdensorden vi har hatt de siste tiårene. Men det er uten egentlig å stille spørsmål ved hva som har gjort at vi nå havner i en situasjon der denne verdensorden er så sårbar, og der multilateralt samarbeid ser ut til å være på defensiven."

- Hva er det som har vært svakhetene ved denne verdensorden som har brakt oss inn i den verden vi er i i dag? spurte han og svarte selv slik:

"Vi peker på at en vesentlig grunn til ustabilitet, manglende tillit og manglende samhold i en rekke samfunn rundt om i verden er den sterkt økende økonomiske ulikheten, fordi så mye av globaliseringen har skjedd på de økonomiske elitenes premisser, mens vanlige folk i mange land har tapt. Derfor ser man at ulikhetene øker innad i land, nesten over hele verden."

En liknende analyse ble nylig presentert av den amerikanske statsviterens Francis Fukuyama, som nylig besøkte Oslo. Ifølge Minerva mente han at "nyliberalismens vekst og fall kan forklare årsakene til høyrepopulismen" og viste til at denne vokste fram under toppøkonomer som Milton Friedman, George Stiegler, Robert Lucas, og begynte å dominere økonomi og samfunnsvitenskapene i 1970 og 80-årene.

- Først pisser de på oss, så klager de på at vi lukter, skrev nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre i en kronikk i Dagsavisen for et par uker siden. Han forklarte høyrepopulismens og Dansk Folkepartis fremvekst i Danmark i forbindelse med flyktningkrisen i 2015 slik: 

"Dansk Folkepartis oppslutning hadde sjokkert offentligheten, og en lang rekke politikere, kommentatorer og maktmennesker av ulike sorter konkurrerte om å ta avstand fra partiet, velgerne og den dumhet, rasisme og bakstreverske nasjonalismen som dette valgresultatet måtte skyldes. Rasmussen ga i sin kronikk i stedet sju grunner til at velgerne på Syd- og Sønderjylland hadde valgt Dansk Folkeparti. Sju rasjonelle grunner som knytta seg til globaliseringas baksider og den voksende avstanden mellom livet sånn det fortona seg i frie yrker i København kontra småbyer og bygder i resten av landet."

Og debatten om de siste 30 årenes globalisering er neppe over med det.

- Agenda 2030 fremstår som svakt integrert

I multimeldingens sammendrag står det bl.a. at:

"Det multilaterale systemet har flere funksjoner. Det er en arena der statene kan fremme sine interesser og søke fredelige løsninger når disse er i konflikt. Det er en møteplass som gjør det mulig å samarbeide om felles utfordringer. Det er opphav til nye normer og spilleregler for internasjonalt samarbeid og avtaler som er viktige for verden, som Parisavtalen om klima og 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene. I tillegg samler og deler de multilaterale organisasjonene fakta og analyser som statene kan bruke til å løse nasjonale og internasjonale problemer."

I sitt innspill til Stortingets behandling av meldingen hadde FN-sambandet likevel følgende budskap:

"Vår overordnede oppfordring er at Stortinget må gjøre det helt klart at bærekraftsmålene har første prioritet i norsk multilateralt samarbeid de de neste 10 årene. Dette er ikke tilstrekkelig tydelig i meldingen hvor Agenda 2030 framstår som svakt integrert."

I sin innstilling har imidlertid komiteen ikke nevnt verken Agenda 2030 eller bærekraftsmålene. I debatten denne uka var det likevel én representant som gjorde det, Geir Sigbjørn Toskedal (KrF):

"Det er åpnet opp mye i disse multilaterale organisasjonene i etterkrigstiden, ikke minst gjennom FN og andre fora, og her skal vi bidra videre for å forbedre menneskehetens livssituasjon. Det er mye som gjenstår, og bærekraftsmålene gir tydelig retning. Nå ser vi en tendens til farlige tilbakeslag. Rettsstaten er under press. Autoritære regimer truer demokratier. Avtaler om rustningskontroll forvitrer. Dette må uroe oss, men det skal inspirere oss til å delta i internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer for å fremme Norges interesser og verdier på disse områdene."

Multilateral bistand og mulighet for påvirkning

I komiteens innstilling omtales en rekke forhold knyttet til norsk bistand gjennom internasjonale organisasjoner (multilateral bistand"). Kommiteens flertall, alle unntatt Frp, peker her på at "effekten av norsk støtte til FN har vært en mulighet til å konvertere økonomisk kapital til politisk kapital og mulighet til påvirkning". Det samme flertallet mener nå at:

"Utviklingen mot mindre kjernestøtte og mer prosjektrettet bistand internasjonalt gjør at økonomiske bidrag er vanskeligere å omsette direkte til innflytelse enn tidligere. Kinas sterkere rolle som aktør for påvirkning gjennom investering og bilateral bistand er et eksempel på dette."

Komiteen mener dessuten at:

"Den endrede situasjonen i den multilaterale bistandsstrukturen kan ha skapt behov for en tilsvarende gjennomgang av hele den norske innretningen for bistand og bidrag."

I sitt innspill til komiteen mente SLUG bl.a. at komiteen burde innstille på at:

  • Norge jobber for at land slutter å rapportere lån som klimafinansiering
  • Tar initiativ til, og støtter forslag om, innovative multilaterale mekanismer som kan sikre midler til gjenoppbygging og klimatilpasning for katastroferammede land på en måte som ikke bidrar til å forverre gjeldssituasjonen

Dette ble tatt opp i en mindretallsmerknad fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV: 

"I møte med klimakrisen har Norge økt andelen klimabistand betydelig, noe disse medlemmer. Noe som imidlertid vekker uro, er at en nå ser en utvikling hvor en del av finansieringsmekanismene, inkludert støtte til klimatilpasning i land som rammes både humanitært og økonomisk av hyppigere naturkatastrofer og endret klima, i stor grad gis som lån. Disse medlemmer mener dette er en bekymringsfull utvikling som bør debatteres mer, og håper at forholdet mellom bistand og långivning blir løftet som en del av regjeringens varslede gjennomgang av bruk av fond som kanal for norsk bistand."

De samme partiene fremmet også følgende forslag:

"Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av hvordan norsk utviklings- og bistandspolitikk best gir effekt og virker i det endrede globale landskapet, også som virkemiddel for påvirkning i multilaterale organisasjoner og sett i forhold til private investeringer."

Dette forslaget fikk imidlertid ikke tilslutning fra et flertall. 

- Uten store konfrontasjoner mellom partiene

Liv Signe Navarsete (Sp) avsluttet sitt hovedinnlegg slik:

"Meldinga om multilateralt samarbeid er ei melding utan store konfrontasjonar mellom parti, men innhaldet er veldig viktig for landet vårt. Som eit lite land er me avhengige av at internasjonale køyrereglar vert respekterte òg av stormaktene, og Noreg må arbeide hardt i alle forum for å sikre at det vert fasiten i det internasjonale samfunnet i åra som kjem."

Dette forklarer kanskje også at Stortingets behandling av meldingen knapt er nevnt i media, samtidig som media daglig fylles av de utfordringer som drøftes i meldingen og utenriks- og forsvarskomiteens innstilling. For den som vil lese mer om dette har vi samlet bakgrunnsinformasjon om meldingen, så vel som lenker til medieklipp og -debatt om utfordringene, på våre temasider om meldingen.

Dybdeartikler

Dybdeartikler

Her går vi dypere inn i og gir en samlet oversikt over utvalgte debatter og analyser knyttet til aktuelle utviklingspolitiske saker, utstyrt med lenkearkiv for videre lesning.