Tips en venn

Fyll ut feltene under og trykk [send]
Vi lagrer ingen informasjon om deg og din mottaker!
February 2002
Aidsnett
|
17.11.2011

Prestetjeneste i Afrika, Zimbabwe - Oktober-november 2001

Rapport fra Liv Rosmer Fisknes? opphold i Zimbabwe.

Av: Liv Rosmer Fisknes, Rapport fra studiepermisjon INNLEDNING Jeg har besøkt Zimbabwes nest største by Bulawayo i to måneder. Byen er hovedsete for den lutherske kirken i landet. Forhistorien bak dette besøket var et møte i Det Lutherske Verdensforbund i 1988. Aids-krisen var da på frammarsj. Hensikten var å lage retningslinjer for alle de lutherske kirker - om hvordan vi skulle møte denne nye krise og kirkelige utfordring. Kontakten med Det Lutherske Verdensforbund resulterte også med kontakter i Afrika. Vennskapskontakt ble etablert med den lutherske kirke i Bulawayo. Jeg var tre måneder i Bulawayo parish i 1991, som prest. På den tiden var krisen voksende og åpenheten om krisen fraværende. Ti år etter er krisen total, og jeg ønsket å følge dette på nært hold - i håp om å lære, se og høre. ZIMBABWE - 2001 Dette var et møte med et land i krise. Et vanstyrt land under ledelse av en president som har mistet all evne til å fungere samlende. Afrikanske ledere har en tendens til å favorisere sine stammetilhørere. President Mugabe er intet unntak i så måte. Zimbabwe er delt i to regioner. Mashonaland og Matabeleland. Jeg har vært i Matabeleland, den sør-vestlige delen av landet. I denne delen av landet føler befolkningen seg særdeles oversett av de offisielle myndigheter. Opposisjonen mot president Mugabe er påtagelig. Det planlegges presidentvalg i april 2002, og det er borgerkrig i den sørlige regionen. Det er daglige rapporter om drap, kidnappinger og husbranner. De politiske fløyer, Zanu pf og MDC beskylder hverandre for terror og voldshandlinger. Jeg var i Bulawayo-sentrum da Mugabe-tilhengere (Zanu) stormet byen og brant hovedkvarteret til motstanderne (MDC) uten at politiet grep inn. Politistyrken satt på lastebiler og så på opptøyer, stenkasting og knusing av privatbiler!! Politiet er redd for represalier. Den alminnelige borger er livredd for de kommende måneder. De regner med at volden vil tilta i styrke ettersom valget nærmer seg. Demokrati var en gang en drøm for alle borgere i landet etter frigjøringen i 1980. Den drømmen har lenge vært knust. Mugabes landreform-program viser med all tydelighet at presidenten ikke har forstått forskjellen mellom å lede et folk og en stamme. I Matabeleland har den økonomiske og materielle utviklingen definitivt stagnert de siste 10 årene. Den offentlige kommunikasjon, buss og jernbane er redusert. Veiene er ikke vedlikeholdt på over 20 år. Den daglige forflytning for den svarte befolkning skjer med privateide combi-taxier. Posten tar mer enn dobbelt så lang tid nå. De økonomiske forhold nærmer seg katastrofe med en inflasjon på over 200% på noen måneder. Det dreier seg om de viktigste matartikler (maismel, matolje, brød og grønnsaker). Folket lever på et minimumsnivå, 75% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Da jeg ankom landet i begynnelsen av oktober, kunne jeg lese i avisen at hver 4-5. borger i alderen 13-40 var hiv-smittet eller aids-syk. Da jeg dro, fikk jeg høre av en lege at det nok kunne være hver 3. voksne borger. Da jeg kom, var antall døde pr. uke av aids 2000 personer. Da jeg dro, var antallet 2500 personer. AIDS BESTEMOR Jeg bodde hos en familie utenfor "town-shipene" - i et åpent område. Der var det anledning til å leie land for de som ikke har penger til bolig. Naboene bodde i rustne bølgeblikkskur. Det gjorde også den første bestemoren jeg møtte. Hun var mellom 60 og 80 år. Det er vanskelig å vurdere alder på afrikanere. For et år siden kom en dame til hennes hytte. Hun kom med to små gutter og en papirlapp. På lappen sto det bestemorens navn, og navnet på hennes sønn. Hun bekreftet sin identitet for den ukjente. Den ukjente viste seg å være hennes svigerdatter. Hun kom med bud om at sønnen var døende, og at hun selv ikke ville ha lenge igjen. Sønnen ville at moren skulle ta seg av barna. Svigerdatteren dro tilbake til Sør-Afrika dagen etter for å stelle for mannen så lenge hennes krefter strakk til. Barna hadde ikke fått noen begrunnelse for flyttingen. Man snakker ikke om slikt. Man nevner ikke sykdommen med navn. Man forlater sine skrekkslagne barn i den fullstendige uvitenhet. Barna ble krakilske. Bestemor måtte slåss for sitt liv. Bestemor hadde for lengst innstilt seg på å dø i stillhet. Hun hadde forsonet seg med to brødskiver pr. dag, og et glass vann. Hun samlet avgnagde ben som ble solgt til dyrefor-foredling. Slik skaffet hun penger for å kunne betale for leien av "tomt". Barna var sultne. Den eldste gutten sluttet å sloss mot sin skjebne. Han laget i stedet en sprettert, og er nå den beste til å skyte småfugler. De lever av dem. Da guttene kom, falt bestemor to ganger ned på kne. Den ene gangen var det for å forbanne sin Skaper som hadde gitt henne dette pinefulle oppdrag. Noen dager etter bøyde hun seg mot sin Herre og Gud i bønn om hjelp. Nå bruker hun kveldene rundt bålet til å fortelle historier for sine barnebarn. SKOLEBARN Min vertinne under oppholdet er lærer på en barneskole i nærheten. Skolen har 480 elever. Av dem er mellom 90 - 100 barn foreldreløse ! Besteforeldre, tanter og onkler trer støttende til. Den økonomiske belastning er formidabel. Folk har mange barn. Et besteforeldrepar har 9 barnebarn boende hos seg. Flokken er fordelt på 3 av parets barn som selv ikke er i stand til å ta seg av barna. En gammel mann har igjen en syk, voksen sønn. Seks av hans barn er allerede døde. Noen barnebarn leker på tunet. En ung enke sitter smittet igjen etter at mannen døde. Hun har fire små barn i alderen 2 - 8 år. Dette er bare noen tall, men alle disse familier trenger hjelp til mat, skolepenger og klær. FORTELLERKUNST Noen av de foreldreløse barna som skulle registreres for hjelp ble invitert til min vertinnes hjem en lørdag. Noen kom tidlig. Dette var dagens høydepunkt. Selskapet skulle begynne kl.14. Den første kom kl.8. Det var mat å få, og de ventet tålmodig. Etter mat og felles leker inviterte min vertinne til "story-telling". Jeg trodde hun skulle fortelle noe for barna som var i alderen 6 - 13 år. Men hun utfordret barna, og jeg fikk oppleve en fortellerglede og en skuespillerkunst som var utrolig. Barna selv sto opp etter tur og fortalte eventyr om slemme og snille dyr eller mennesker, om vakre prinsesser og modige jegere. De lyttet og lo til hverandre, klappet og ga hverandre full honnør for innsats. Her lever stor fortellerkunst og stor overlevelsesmulighet i erfaringene som disse barna enda får med seg fra bålstundene i nattemørket. "Asbjørnsen og Moe" er ikke lenger bare eventyr, men helsebringende næring for barn i nød. KVINNER Hun hadde en gang en stor mann. En kraftkar, slik hans mor husket han. Nå var mor og familien tilkalt til en avskjedsstund. Sønnen var døende. Da moren fikk se en avmagret skikkelse, ble hun rasende. Først nektet hun for at det var hennes sønn. Deretter beskyldte hun sin svigerdatter for å ha forgiftet mannen. Hans kone hadde stelt mannen trofast gjennom et langt sykeleie. Nå ble hun ansett for å være heks. Selv om mannen var smittesprederen i familien, slo mannens slekt seg sammen mot hans kone og barn. Fruen måtte forlate hus og hjem. Historien er ikke enestående. Mødrene beskytter sine sønner inn i det absurde. Selv om mødrene vet hva som skjer. De kjenner sine sønner på sine menn, men er villige til å forsvare dem. Guttene er pensjonsforsikring. BAREN Alle tettsteder ute på landet har minst to offentlige bygninger. En butikk og en bar. Er stedet stort finnes et bakeri, et slakteri, en "bottle-store" (brus, øl, vin, brennevin), og en bar. Men altså: En butikk står aldri alene uten en bar. Øl og brennevin er billig. En øl og en aids-test koster like mye. Ingen drar til byen for å misbruke penger på en aids-test, når det primære problem er sult. Ingen tenker på framtidige konsekvenser, når framtiden likevel er signert med kampen for tilværelsen. Bare en frisk, norsk borger kan undres over den resignerte ro. Etter en øl på baren går livet sin gang. Få tør å spørre etter kondomer. Om en jente antyder noe i den retning, finner gutten seg bare en annen jente. Har gutten penger nok, er jenta glad til. Muligheten for et klesplagg eller en pynteting, er som inngangsbillett til himmelen. Ungdom på landet har ikke tilgang til TV eller bøker. De er avhengige av baren. Derfor er de mer utsatt for smitte-spredning enn de unge i byen. Men problemene er forholdsvis jevnlig fordelt også mellom by og land, fra parlamentsmedlemmer og til studenter. Lånekassen har begynt å merke problemene med studenter som dør før de begynner å betale studiegjeld. DET OFFENTLIGES INNSATS For 12-14 år siden ble vi i Norge imponert over den zimbabwiske helseminister Stamps. Han var den eneste offentlige representant i det sørlige Afrika som på det tidspunkt snakket åpent om en farlig sykdom. Hans advarsler til folket var klokkeklare. Det ble for mye for befolkningen. Han ble av sine landsmenn sett på som en krigshisser. Han fikk munnkurv også fra regjeringsmedlemmer. Han resignerte mot folkeopprøret. Frustrert og såret ble han også utsatt for et giftangrep. Klima for åpenhet finnes ikke. I en samtale med tidligere "minister of homeaffairs" Dumiso Dabengwa innrømmet han at Stamps hadde rett, men talte til døve ører. I "National HIV/AIDS Policy Document, December 1996" forteller myndighetene for første gang om farene og omfanget av krisen. I 1996 er 10% av befolkningen smittet. På det tidspunkt dør ca. 500 pr. uke. Rapporten konkluderer slik: "Effective support for families and housholds in need vill become more important as HIV/AIDS begins to affect the structure of the population". Tre prosent av alle skattepenger brukes i dag til aids-relaterte formål. I følge Dr. Hazel Siringwani på landets eneste mental-sykehus blir pengene misbrukt på det groveste. Som vanlig, når penger er tilgjengelige, kjøpes først og fremst dyre biler til leder-troppene. Deretter settes lønningene opp, og ledere frekventerer utrolig mange konferanser i utlandet. Dette er neppe et særtrekk ved Zimbabwe. Men mangel på opplysningsmateriell og tilgjengelig utstyr for hospitaler og de hjemmebaserte tjenester har vært påfallende. Først i år er alle lokaldistrikt utfordret til å invitere til folkefest (!) på verdens aids-dag. Det skulle være en hyggelig fest for alle rammede, først og fremst skolebarn med nær tilknytning til krisen. Det skulle være en fest med mat og underholdning, holdningsskaping og solidaritetserklæringer. Et i og for seg hyggelig tiltak. Distriktenes "councillor" har i år fått i oppdrag å registrere alle foreldreløse barn og deres forskjellige behov for skolepenger, uniformer og mat. The councillor i distriktet der jeg bodde er helt ute av stand til å påta seg et slikt oppdrag. Han kan ikke administrere eller innhente opplysninger fra noen, selv ikke når han får opplysninger fra kompetente medarbeidere. Mangel på funksjonsdyktighet må skjules så godt som mulig, og barna må nok vente i mange år enda. Han er neppe den eneste councillor med små kvalifikasjoner. Jeg besøkte Matabeleland Aids counsil. De har stigende oppslutning på informasjonstjenester og testing. Dessuten hjelper de hiv-positive til å slå seg sammen i supporter-grupper. Det vil si et slags kooperativsystem der de smittede selv finner opp et arbeidsprosjekt (for eksempel såpeproduksjon) som kan opprettholde deres behov for inntekt. De får start-penger av det offentlige. Gruppene er ordnet distriktsvis og fungerer også som samtalegrupper, og de hjelper hverandre med sykestell - når tiden kommer. Et godt tiltak. Det neste lyspunkt i forhold til befolkningen er to velfungerende "institusjoner" basert på frivillighet: De hjemmebaserte tjenester og dramagrupper for og av ungdom. Her fungerer folkedypet på sitt beste. Her er hjertevarme og humor. Her er varme hender og glad latter. "THE DISEASE" Ingen nevner sykdommen med navn. Alle vet hva det gjelder og hvem det gjelder, men det skal ikke nevnes. Slik holder fortielse skammen og fornedrelsen ved like. De kan nevne ordet TB (tuberkulose), som i seg selv er et nesten unevnelig ord. Sammenlignet med AIDS er TB blitt stuerent. Men i særdeles fortrolige samtaler kan det snakkes om "the disease". Sykdommen som overgår Svartedauden, og som ingen av oss kan fatte omfanget av. KIRKENS ROLLE Dette skrev jeg før jeg dro: "Kirkens nettverk gir en unik anledning til å nå folk på alle nivåer i en befolkning. Slik kan og skal kirkene være bidragsytere i holdningsskapende arbeid, være et inkluderende fellesskap for mennesker som trenger det, og være støttespillere i det nødvendige hjelpe og pleiebehov som det er behov for der man er. I Zimbabwe er disse momenter omgjort til praktisk bistand for venner og naboer." Dette er bare delvis riktig, og dessverre til tider helt usant. Den lutherske kirken er delt i to prostier, Øst og Vest. Biskopen har sitt hovedkontor i Bulawayo. Bulawayo Parish er en del av prosti Vest. Kirken har som helhet vært tilbakeholdene i sitt engasjement i forhold til aids. Kirkeledere fra alle kirkesamfunn og parlamentsmedlemmer ble i begynnelsen av året (2001) sendt på statens regning til et Aids-møte i Uganda. Det ble en milepel for dem alle og førte til en umiddelbar holdningsendring hos biskop A. Moyo i den lutherske kirken. Han er en av de få universitetsutdannede prester i landet. Hans styrke er utenlandskontakter og forbindelser med søsterkirker. Han hadde forstått alvoret i sykdomsbildet i befolkningen, og har benyttet tiden godt for å få donasjoner til aids-arbeid - store donasjoner. Pengefordelingen har fulgt den alminnelige zimbabwiske prioriteringsvei. Kirken bevilget til sine ledere fire store biler som ble påmontert reklameskiltene: Kirkens aidsprosjekt. Bilene brukes nå av bl.a. prostene i deres daglige kirkearbeid. Det betviles ikke at disse kirkeledere trenger biler i deres arbeid, men linken til aids-penger for kirkelig rutinearbeid er for grov. Ute i landdistriktene har kirkens to prosteseter sine hovedbaser. Det er to misjonsstasjoner som i sin tid ble drevet av svensk misjon. Til stasjonene hører et sykehus, en videregående skole, en bibelskole og et kirkesenter. Derfra drives virkelig et distriktsregulert aidsarbeid. Kommunale og kirkelige instanser har gått sammen om å organisere de hjemmebaserte tjenester. Her har kirken hatt en pådriverrolle som det er grunn til å være stolt av. Der viste seg å være mer penger til aids arbeidet, og de frivillige kvinner hadde lange avstander og mange pasienter å besøke. Det ble kjøpt inn noen sykler. Pastorer og evangelister skulle finne en rettferdig fordeling av syklene ut fra behov. Det resulterte i at disse herrer beholdt syklene selv. Da de senere fikk flere sykler til fordeling, beholdt kirkens menn de nye syklene, og ga de gamle til de kvinner som utgjør "de hjemmebaserte tjenester". "De hjemmebaserte tjenester" åpner dørene til alle hjem i nabolagene og de er døråpnere til himmelen. De representerer det guddommelige nærvær i et område der døden synes mer påtrengende enn livet. Jeg møtte en slik kvinnegruppe langt ute i bushen. De hadde gått eller syklet langt for å nå meg. De fortalte om alle barna som var blitt plassert hos slektninger eller naboer. Den eksterne familiestruktur som kjennetegner afrikanere er i ferd med å gå i oppløsning. Presset på de gjenlevende er for stort. Derfor bidro Hjemmetjenesten med å sy klær som gaver, eller selge dem når anledningen bød seg. De fikk maismel fra kommunen til fordeling blant trengende, men bar sekkene selv ut til dem i hyttene. De hadde fordelt de syke mellom seg, og de rakk mange, - med sårstell og matlaging. De fortalte med entusiasme og humør. De var et oppkomme av liv og glede. De gjorde et uutslettelig inntrykk. Som om ikke dette var nok, hadde de laget en dramagruppe av seg selv. Slik at de kunne informere nye grupper (på skoler og barer) om samliv og samhold og godt naboskap. De danset og sang for meg disse høyst levende engler. Verre var det med den lutherske representasjon i byen Bulawayo. Sant og si tror jeg de representerte den gjennomsnittlige kirkelige representasjon i distriktet. Her gis ikke evangeliet (det gode budskap) gratis ved dørene. Ingen kjærlig berøring eller et varmt håndtrykk kan gis vederlagsfritt. Her holdes lange bibeltimer om vandringen på den smale sti som fører til himmelen. Målet er i og for seg å holde seg borte fra alle som kan forstyrre "himmelbildene" om den lille sammensveisede flokk. Den lykkelige familie ønsker å holde seg for seg selv. I sin innledning til nattverden sa pastor in charge i klare ordelag følgende: "We don`t want any relationship with sinners". Verre kan det vel ikke sies! I den konkrete kontekst betyr det at menigheten ikke ønsker å ha aidssyke i sine sammenhenger. Fordømmelse har vært kirkens bidrag fram til nå. Prestene har prioritert fødselsdagsselskaper for barn og "graduating-parties" for barn fra førskolen framfor sykebesøk. Skammens språk er taushet, skammens kroppsspråk er tilbaketrekking. Slik har kirken selv splittet sine medlemmer. Det finnes ingen aids-uberørte familier i Zimbabwe. Men kirken har avlet flere løgnere enn før. Ingen tør å snakke om syke barn, ektefeller eller menighetsfeller. Mange trekker seg ut av fellesskapet. De fleste av dem er redde. Redde for Gud og mennesker. Selvmord er kommet inn som en nødløsning. Det er en helt ny reaksjon i folkemassen. Når nøden er stor og det ikke finnes noen lindring i sikte, søker de fleste til de muligheter for hjelp som byr seg. Naturmedisin er blitt en god løsning for mange. Det gjelder også for afrikanere. Men der er det knyttet så store kirkelige fordommer til bruken av gammel kult og witchcraft, at ingen tør nevne naturmedisin med et ord. Det er bedre å være hjemme - alene. Menighetene står i veien for en lengtende Gud som vil nå sine lidende med lindring og trøst. Menighetene står i veien for den syke som hvisker sine rop i lengsel etter et lysende guddommelig nærvær. Jeg deltok i søndagsgudstjestene på åtte forskjellige kirkesteder i byen. Jeg døpte et barn, delte ut nattverd og holdt prekener. Mitt bidrag var å nevne noen tabuer ved navn. Jeg snakket om aids, og om den politiske uro rundt de to politiske partiene i landet. Begge temaer vakte åpenlys forskrekkelse i forsamlingene. Men det var ikke verre enn at de kom og hvisket takk etterpå. Smitteveiene har blokkert for rasjonell kirkelig tenking. Vi kjenner igjen holdningene fra norsk virkelighet på slutten av 80-tallet. Det var de kristne organisasjonene i Norge som først meldte seg ut av Landsforeningen mot AIDS. Begrunnelsen var at informasjonsstoffet kunne virke demoraliserende på frisk, norsk ungdom. Kirken skal være en førstelinjetjeneste, men den står ikke alltid først i køen når hjelp skal ytes. Det er et tankekors. Likevel - menighetene i Norge har en velutviklet kultur for engasjement i diakonalt arbeid og nødhjelp, både nasjonalt og internasjonalt. Slikt engasjement må vedlikeholdes. Det kreves stadig fornyet oppdatering for å kunne dele "de kriser som ikke er våre egne". Når det gjelder den STORE SVARTEDAUDEN i Afrika må vi forsøke å nå fram utenom "tjenestevei" til Hjemmebaserte tjenester, Unge dramagrupper og De foreldreløse barna. "Leger uten grenser" har ved sin leder Morten Rostrup oppfordret til boikott av diktatoriske regimer. Hans innlegg var et bidrag i forbindelse med Nobel-jubileet. Det er en naturlig konsekvens av den systematiske neglisjering av menneskeverd som disse lands styrer representerer. Det er også et svar på tiltale overfor regimer som ikke respekterer de humanitære mål som hjelpen var tiltenkt. Men finnes det andre alternativer? Etter mitt skjønn er Zimbabwe et slikt land i disharmoni med rimelige demokratiske prinsipper. Det har fått konsekvenser for norsk bistand til landet. I fjor (våren 2000) fikk Norad besøk fra rektor ved National University of Science & Technology i Bulawayo, prof. P.M. Makhurane. Han ba om pengestøtte til et demokratiseringsprogram for studenter. Forespørselen ble avvist. Jeg ble invitert til en stor Graduation Ceremony på dette universitetet 19.okt. President Mugabe var til stede som Chancellor of the University. Det militære, sikkerhetsmessige og politi -tekniske apparat var formidabelt. Rektor Makhurane representerer en av de få ledere i landet som kan snakke om holdninger, ansvar og moral på en måte som griper studenter i særdeleshet og gir mot til den øvrige befolkning. Uten støtteapparat vil slike personligheter gradvis forstumme. De taler med fare for sitt liv hver gang de åpner munnen. Mitt spørsmål blir igjen: Hvordan kan vi finne kanaler utenom tjenestevei som kan nå de idealister som kjemper den moralske, sosiale og ideologiske kamp mot korrupsjon og tyranni?





Relaterte saker:

Lokal frihet ga forvandling i kjønnsrollemønsteret
Halvparten av verdens mat kastes
Nytt kolerautbrudd i Haiti
- Barn i Sør-Sudan er i stadig større fare
Fattigdom kan avskaffes i løpet av vår generasjon
FNs lhbt-mann
Full stopp i hivfinansiering vil koste liv
Forebygg nå, unngå sult
Prestetjeneste i Afrika, Zimbabwe - Oktober-november 2001
– Da vi kom hit, var Mansour nesten død
Skifter kjønn for å unngå forfølgelse i Pakistan
Fattige jenter skal opp og frem
Endagskonferanse om barn og klima
Faglig debattmøte på Institutt for samfunnsforskning
Internasjonal konferanse i Oslo om borgerkrig
Kampen mot aids krever kvinneperspektiv
Habiti ble forlovet fem år gammel
Kronprinsparets humanitære fond til Redd Barna
WHO-Gro: Positiv etter møte med Castro
Nepal: Der kvinner lever kortere enn menn
Unge kosovarer til olympiske leker
Barna er håpet i Etiopia
Økende narkotikamisbruk blant unge i Kosovo
AIDS-medisiner: Kutt kostnadene!
Sosiale og politiske endringsprosesser bak Sri Lanka-konflikten