Regjeringen la i vår fram en omfattende og ambisiøs utviklingsmelding. Det er en viktig melding, da Norge som verdens rikeste land og som sentral utviklingspolitisk aktør kan bidra vesentlig i kampen mot global fattigdom og ødeleggelse av miljø.

Ideologiske skillelinjer knyttet til frihandel, privatisering og behovet for regulering av markedskreftene og politisk styring preget Stortingets debatt om "globaliseringsmeldingen" 5. mars. Det brede flertallet for ytterligere reduksjoner i de rike landenes landbrukssubsidier, som utenrikskomitéens leder Thorbjørn Jagland framhevet i sitt åpningsinnlegg, har imidlertid slått sprekker i dagene etterpå.

"Fra ´giverskap´ til eierskap? Mot 2. runde av PRSP" er tittelen på en fersk rapport fra Oxfam i England, som mener PRSPenes løfter om å bidra til fattigdomsreduksjon i all hovedsak ikke har blitt innfridd.

Et samlet Norden stiller seg bak FNs tusenårsmål og de nordiske landene har også gått sammen om et forslag til utarbeidelse av et internasjonalt rammeverk for rapportering knyttet til tusenårsmål 8 (globalt partnerskap for utvikling), som dreier seg om de rike landenes ansvar på områder som bistand, gjeld og handel. Men er det sikkert at tusenårsmål 8 - slik det nå er formulert - vil være til beste for de fattige landene? Og hvordan bør de rike landene rapportere om sin oppfølging av tusenårsmål 8?

- Kutt koblingen mellom fattige lands nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon (PRSP) og gjeldslette (HIPC) fra de internasjonale finansinstitusjonene. Det er en av anbefalingene i en rapport fra Den svenske kirken, Diakonia, Redd Barna i Sverige og gjeldsslettenettverket Jubel, som sammen med sine partnerorganisasjoner i Sør har fulgt PRSP-prosessen i ulike land. Rapporten formidler omfattende kritikk fra Sørpartnere av PRSP-prosessen og er tenkt som en ressurs for svenske organisasjoner i deres videre PRSP-arbeid.